Forsiden
Møteplan
Foredragsholdere
Kontaktinformasjon
Styremedlemmer
Lover
Søknadsskjema for medlemskap
Utdrag leiekontrakt
Informasjon
Års rapport
Protokoll medlemsmøter
Æresmedlemmer
Aktiviteter
Foreningens Historie
Siste nytt
Historiegruppen

 sjohistorie.no

HISTORIKK.

Foreningens historie er ført i pennen av Hilmar Dale.

Christianssands Sjømandsforenings seilas i vår bys historie er lang og begivenhetsrik, og den er fyldig omtalt i 4 jubileumsbøker. Da foreningen ble stiftet den 12. desember 1862, var innbyggertallet i Kristiansand på ca. 9000 og 20% av byens befolkning var på forskjellig vis engasjert i skipsfartsnæringen.

Stiftelsen fant sted i en tid da skip ble drevet frem av vindkraft som ble fanget opp av varierende typer seilføring. Navigeringen foregikk ved hjelp av magnetkompass, slepelogg, håndlodd (loddskudd), oktant eller sekstant og peileskiver. Sjøkartene var lite nøyaktige og beheftet med feil. De hadde en mangelfull beskrivelse av farvannets beskaffenhet og detaljer om kystfarvann m.m. Fyrbelysningen og oppmerkingen av sikre farleder var dårlig utbygget, både her i landet og ute i verden. Myndighetene var dessuten lite opptatt av virksomheten, og det manglet lover og andre regulerende bestemmelser om sjøfart og om næringen i sin helhet. De ansvarlige om bord følte derfor et meget stort eneansvar for besetning, skip og last både under seilas og ved anløp av havn.

Det var derfor på denne tiden svært viktig for de ansvarlige om bord i skipet å komme sammen med andre for å utveksle erfaringer. De hadde behov for å dele sine og kunnskaper om seilas og synspunkter på sjøfartsnæringen som sådan. Vi må derfor anta at det var alle disse elementene som lå til grunn når tidligere generasjoners skipsførere hadde behov for å danne en sjømannsforening her i byen med sålydende formålsparagraf:

”Foreningens Øiemed er at skaffe hverandre Indbyrdes Underretning om alle Sager vedkommende Skibsfarten, ligeledes at staa hverandre bi med Raad og Daad, utbrede praktisk og theoretisk Sømandsskab, arbeide hen til Forbedringer inden Søfarten og Søvæsenets Omraade, i det Hele virke til Saavel de enkelte Medlemmers Gavn, som den hele Stands og Næringens Fremgang,”

Allerede på stiftelsesdagen fremkom forslag om å gå inn for å få opprettet et fyr mellom Oksøy og Lindesnes. Saken ble fulgt opp med departementet den 21. januar 1863, og det første fyret på Ryvingen ble bygget i 1867.

I de etterfølgende år på 1800- tallet behandlet foreningen et stort antall saker hvorav nevnes:

- om en bedre nautisk oppmerking i nære og fjerne farvann
- om å bedre sikkerheten om bord i skipet, og at det måtte være livbelter til hele besetningen
- om bedre rettigheter vedrørende helseforhold og behandling av sykdom om bord i skipet og under opphold i    utenlandske havner
- om opprettelsen av en egen assuranseinnretning som ga økonomisk støtte til sjømenn etter et havari.

Det ble hevdet av utenforstående at foreningen hadde stor kompetanse i slike spørsmål. Allerede i 1869 drøftet foreningen en sammenslutning av landets øvrige sjømannsforeninger, men dette ble ikke oppnådd enighet om før i året 1902.

I midten av 1880-årene behandlet foreningen opprettelsen av et aldershjem for gamle og trengende sjømenn, og et slikt hjem ble opprettet med egne statutter den 22. januar 1891. Aldershjemmet skulle stå under tilsyn og drift av Christianssands Sjømandsforenings Direksjon. Man kjøpte eiendommen Østre Strandgate 9 som hadde 24 værelser og var egnet til dette formålet. Huset brant imidlertid ned under den store bybrannen i juli 1892, men allerede i 1893 oppførte man en ny bolig som ble tatt i bruk i desember samme år. Til driften av aldershjemmet tilfløt det rikelige pengegaver, og i 1916 kunne 11 sjømannsfamilier tildeles fri bolig med lys og varme.

Ved Sjømandsforeningens 100-års jubileum i 1962, så man med stor bekymring på hjemmets fremtidige utvikling. Bygningens alderdomssvakheter var åpenbare, og omfattende reparasjoner klarte ikke å forhindre lekkasjer m.v. Brannvesenet la ned forbud mot å benytte værelser i 3. etasje.

Gjennom 1960-årene ble disse problemene drøftet i medlemsmøter og i årsmøter. Først i begynnelsen av 1970-årene ble det nedsatt en bygge- og budsjettkomité med mandat til å foreta riving av eldre bygninger og oppføring av nytt bygg.

Lover om aldershjemmet av 22. januar 1891 ble erstattet med nye lover av 26. januar 1972. Et nytt bygg - Christianssands Sjømandsforenings Pensjonistbolig - med 20 leiligheter samt en romslig vaktmesterleilighet, ble tatt i bruk og innviet den 23. november 1973. Femte etasje i bygget ble innredet til møte- og festlokaler for Sjømandsforeningen.

Etter Generalforsamlingen i år 2000, ble det reist spørsmål om Sjømandsforeningens situasjon i dag og i fremtiden. Det ble hevdet at utviklingen i sjøfarten i dag, med store reduksjoner i den norske del av bemanningen på norske skip, ville føre til stor nedgang i rederivirksomheten her i byen og omegn. Dette syntes å innebære at medlemstilgangen til Sjømandsforeningen var meget usikker i fremtiden. Dessuten var driften av Pensjonistboligen blitt en stor arbeidsbelastning for styret og dårlig økonomi for foreningen. I oppsummeringen etter diskusjonen ble styret bedt om å vurdere saken nærmere med sikte mot et eventuelt salg av leilighetene.

Ekstraordinær Generalforsamling fant sted 27. september 2000 og styret ble gitt fullmakt til å seksjonere bort leilighetene i bygget i samsvar med ”Lov om eierseksjon”. Ved årsskiftet 2001 – 2002 var seksjoneringen fullført, og i Generalforsamlingen den 20. februar 2002 ble driften av Stiftelsen Christianssands Sjømandsforenings Pensjonistbolig – tidligere Aldershjemmet – avviklet. Lokalene i 5. etasje forble Sjømandsforeningens eiendom og foreningen inngikk i sameie med de nye eiere av leilighetene i den tidligere pensjonistbolig. I tillegg ble den innerste del av gårdsplassen sammen med bygningen ”Kokkeskolen” utskilt som egen eiendom Østre Strandgate 9B med Christianssands Sjømandsforening som eneeier.

Året 1918 var et merkeår for foreningen da den fikk et gavebrev pålydende 25.000,- pund fra skipsreder O.A.T. Skjelbred m/frue. Pengegaven skulle danne grunnlaget for opprettelse av en skoleskipsinstitusjon til opplæring av unge gutter med interesse for sjømannsyrket. Dette var starten på historien om skoleskipet ”Sørlandet ” som er nedtegnet på side 57 – 70 i jubileumsskriftet ved 125-års jubileet. Skipet er i dag - etter en omflakkende periode som privateid skip – blitt Kristiansand kommunes eiendom og drives som en egen stiftelse. Den opprinnelige seilende skoleskipsinstitusjonen ble etter en periode som landinstitusjon flyttet over til et mer moderne motorskip, passasjerskipet ”Sjøkurs”. Det drives som skole for utdannelse i maritime fag og eies av stiftelsen Sørlandets Seilende Skoleskips Institusjon. Christiandssands Sjømandsforening deltar i stiftelsens virksomhet med to styrerepresentanter.

I året 1919 fikk foreningen i gave en pengeinnsamlingsbøsse i form av en sjømine. Formålet var å samle inn penger til trengende sjømenn og deres etterlatte i Kristiansand og omegn. Gaven ble gitt av en utflyttet kristiansander – bokholder Thv. Henrichsen, bosatt i Horten. Det ble utferdiget egne statutter for minebøssen og den ble plassert på bryggen utenfor Børsen og avduket den 25. februar 1921 – som den første minebøsse i Norge. Minebøssen har hele tiden vært under tilsyn og bruk av Sjømandsforeningen. Den brukes fremdeles, men nå som samlingssted hver 17. mai til en minnestund med kransnedleggelse og tale for sjøfolk som er omkommet på havet i krig og fred.

Selskapligheter var ikke fremtredende i foreningens virksomhet i den første tiden, når unntas et torskelag en gang i blant. Senere utviklet dette torskelaget seg til en tradisjon, - den årlige torskeaften, som holdes i januar måned. Særlig etter den siste verdenskrigen har denne festen vært en honnør og minnedag om sjømenns innsats for Konge og Fedreland. Det utveksles hilsningstelegrammer mellom Hans Majestet og Foreningens festdeltakere, etterfulgt av ”Kongens skål” og Kongesangen. Videre holdes tale for Fedrelandet etterfulgt av ”Ja vi elsker dette Landet”. Det holdes også tale for byen vår, den norske sjømann og æresmedlemmer.

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914, var byens flåte midt inne i en brytningstid i overgangen fra seil til dampmaskin som fremdrift. Etter en viss stagnasjon kom prosessen i gang igjen og skjøt fart i årene etter krigen.

I mellomkrigsårene 1918 – 1940 var foreningen svært engasjert i gjenreisningen av byens flåte. Halvparten av den norske handelsflåten var gått tapt ved krigsforlis, og de gjenværende skip var nedslitt. Dessuten kom det et voldsomt tilbakeslag i fraktmarkedet i 1920-årene, og det ble turbulente år også i 1930-årene. Den 1. september 1939 invaderte den tyske arme Polen, og den annen verdenskrig var i gang. Norge ble invadert den 9. april 1940.

Det ble ikke holdt mange medlemsmøter i foreningen så lenge krigen varte, og det fremgår av beretninger fra direksjonen at tiden føltes tung med stor sorg og lidelse.

Freden var gjenvunnet den 8. mai 1945, og møtevirksomheten ble tatt opp igjen den 11. oktober samme år med glede og stort pågangsmot.

Det var nå viktig å sikre sjøfolkenes velferd og sosiale forhold. 15 av foreningens medlemmer hadde ofret livet i tjeneste, og mange andre kom hjem med grusomme minner etter 5 – 6 års krigstjeneste. Byens flåte var redusert betydelig som følge av krigen, og det trengtes nå stor innsats av alle parter i næringen for å komme i balanse igjen. Dessuten var det viktig å arbeide for å skaffe retrettstillinger i land for sjøfolk som hadde behov for eller ønsket omstilling. Videre måtte man arbeide for en utvidet rekruttering til sjømannsyrket, og det ble nedsatt et eget utvalg for å tilrettelegge slike planer.

En sak som skapte stor debatt og harme i foreningen var en domsavsigelse i Eiker, Modum og Sigdal herredsrett. Retten slo fast at det skulle være mulig for straffede personer å avtjene sikringstiden ved å gå til sjøs. Det ble nedsatt en 3-manns komité med oppdrag å formulere en uttalelse til fellesforeningen, Rederforbundet og sjømannsorganisasjonene, - for samlet å ta hånd om saken.

Med norsk skipsfart gikk det i etterkrigsårene imidlertid fort oppover igjen. I en periode hadde landet verdens tredje største handelsflåte, og flåten var trolig den mest moderne.

Foreningen feiret sitt 100-års jubileum i 1962 med stor optimisme for fremtiden. Daværende formann, sjøkaptein Charles Rasmussen, sa i sin jubileumstale at foreningen i høy grad hadde bevist sin eksistensberettigelse gjennom et sekel. Han la også til at behovet for foreningen ikke var mindre 100 år etter at den ble stiftet, og at ”vi har en misjon å utføre”. Årene som fulgte var preget av optimisme og livlig internasjonal handel. Tiden innbød også til anskaffelse av større tonnasje og spesialskip av forskjellig slag. Den lokale rederstand viste initiativ og stor handlekraft, og den utviklingen avspeilet seg også i vår forening.

Dessverre varte ikke optimismen lenge. Årene 1967 – 1973 må gå inn i historien som selve kulminasjonen i utviklingen av norsk skipsfart. Omslaget kom på et tidspunkt da skipsfarten var i sterk vekst, og veksten bare fortsatte utover i 1970-årene, til tross for at verdenshandelen stagnerte. Utviklingen førte frem mot en skipsfartskrise som fikk dramatiske utslag. Høsten 1974 kom det første tankskipet hjem for opplag, og våren 1976 lå en tredjedel av den norske handelsflåten i opplagsbøyene, til sammen 116 skip.

Den norske flaggpolitikken åpnet senere for uteregistrering av norske skip, og retningslinjer for dette ble nedfelt i Stortingsmelding 23 – (1975.76). Tanken om et norsk internasjonalt skipsregister ble første gang lansert i 1984, men møtte politisk motstand i skiftende regjeringer, inntil Stortingsmelding 43 ble vedtatt av Odelstinget den 29. mai 1987. Deretter kunne NIS åpne sine dører i Bergen Tinghus den 1. juli 1987.

Innføringen av NIS kom nettopp som skipsfartsdepresjonen slapp taket. Markedene begynte å lysne igjen. Det skapte ny optimisme i den norske rederinæringen, og den norske utenriksflåten gjennomgikk sin raskeste vekst i historien. Ved innføring av registeret besto flåten under norsk flagg av 486 skip tilsvarende 8,9 mill dwt., mens den pr 1. mai 1990 utgjorde 1099 skip tilsvarende 38,6 mill. dwt,, og ca 300 av disse skipene seilte med hel utenlandsk besetning

Den norske skipsfart har bokstavelig talt seilt i bølgedaler og bølgetopper mange ganger.

Vår forening i samarbeide med landets øvrige sjømannsforeninger og Landsforbundet kunne ikke annet gjøre i denne tiden enn å iaktta utviklingen. Vi må dessverre konstantere at den norske sjømanns plass om bord i skipet var den tapende part. Sysselsettingen av nordmenn i utenriksfart hadde gått ned i lange tider. Som eksempel kan nevnes at i året 1975 var det om bord sysselsatt 31.500 nordmenn og 6.600 utlendinger, mens tallet i året 1989 var 13.500 nordmenn og 31.800 utlendinger.

I foreningsmøtene på denne tiden fikk en høre mange triste meldinger fra foreningens seilende medlemmer. Bl.a. om avskjedsmeldinger som løp inn omgående etter at de hadde lært opp utenlandsk besetning til å overta sine egne stillinger om bord i skipet. Det var heller ikke noe hjelpeapparat til rådighet etter at sjømannen kom i land sto alene med problemene for å skaffe seg arbeid.

Imidlertid var ikke situasjonen helt svart. I 1965 delte den norske regjering ut de første 78 blokkene for oljeleting på den norske kontinentalsokkelen. Oljevirksomheten skapte også et nytt felt for offentlig sikkerhetskontroll mellom maritim virksomhet, oljeleting, produksjons- og prosessteknologi. I utgangspunktet dreide dette seg om en helt ny virksomhet til havs med flere typer flytende bolig- og boreplattformer, samt bruk av forsyningsskip av forskjellig slag. Etter hvert ble også bygget spesialskip for seismikk, sleping, beredskap og undervannsarbeide. Det var derfor naturlig at denne delen av virksomheten sprang ut fra rederiene. Mange av foreningens medlemmer var villige til å omskolere seg i en viss grad og fikk nye stillinger i oljevirksomheten.

Etter frigjøringen i 1945 har sjøfartsmyndighetene her i landet blitt betydelig utbygget og pålagt store plikter til overvåking av sikkerheten til sjøs. Overvåkningen foregår i samarbeide med internasjonale organisasjoner, - særlig FN-organet IMO (International Maritime Organization). Dessuten samarbeider Direktoratet med anerkjente og godkjente klasseselskaper, og på visse felt sjømennenes egne faglige organisasjoner, som Norsk Sjøoffisersforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjømannsforbund.

På bakgrunn av denne utvikling og sett i en historisk sammenheng, er det ingen tvil om at Christianssands Sjømandsforening etter 100-års feiringen i 1962 måtte finne seg i store omstillinger i forhold til den målsetting som lagt til grunn ved oppstarten av foreningen i 1862.

Det er utseilt en lang distanse fra den tiden da skipet ble drevet frem av vind og seilføring, og navigert ved hjelp av primitive hjelpemidler, - til dagens toppmoderne spesialbygde skip utstyrt med helautomatisert maskineri, navigert etter elektroniske instrumenter og sjøkart, og overvåket av satellittsignaler til enhver tid.

Den sosiale virksomheten i foreningen er derfor betydelig utvidet og sikkerhetsarbeidet for besetning og skip har blitt nedtonet.

Etter at foreningens nybygg sto ferdig i begynnelsen av 1970-årene, fikk man større møtelokaler tilrettelagt også for festlige sammenkomster. Man la også vekt på at medlemmenes damer skulle være med i disse tilstelningene, og på programmene sto allsang og underholdning av forskjellig slag. Det ble dessuten startet opp med Bingoaftener med familie og venner, og i 1976 ble det også startet en Bridgeklubb med stor oppslutning av medlemmene. Dessuten ble det åpnet formiddagskaffe hver tirsdag og fredag fra kl. 1100 til 1300, med tilbud om kaker, snitter m.v., mot betaling. Disse arrangementene fortsetter også i dag, med unntak av Bingo.

I 1980-årene startet en del sangglade medlemmer opp et shantykor. Dette koret har etter hvert nærmet seg profesjonell standard, og synger i dag ved alle festlige sammenkomster i foreningen. Dessuten deltar koret i andre arrangementer utenfor foreningen, eksempelvis eldrehjem og ideelle foreninger i byen og nærmeste omegn.

Hvilke kurser foreningen vil styre i fremtiden må vi overlate til kommende generasjoner å beslutte. De har i alle fall et hav av lang og fyldig tradisjon å ta vare på i sin virksomhet.

Hilmar Dale